Hva er sjel?

Alt tyder på at universet er fylt av alt annet enn tomhet. Og at denne mørke/ikke-målbare energien bærer på informasjon om alt som er skapt og alt som ikke ennå er skapt. Både tidløs visdom og moderne vitenskap, spesielt kvantefysikken, viser oss at fellesnevneren for alt som finnes i universet er bevissthet. Og at denne bevisstheten har skaperevne. Alternative ord på denne bevisstheten kan være Gud, Altet, Enhet osv. Kanskje er denne bevisstheten igjen en syntese av alle sjeler som noengang er skapt?

For vi er ikke bare kropp og materie. I de fleste tradisjoner innen tidløs visdom, også i astrologien, er teorien at mennesket har en personlig, en sjelelig og en åndelig dimensjon. Personligheten ligger på en måte utenpå, eller rett innunder huden på mennesket og er en symbiose av kropp, tanker og følelser. Personligheten er det andre ser og erfarer på godt og vondt, og den kalles også for ditt ego eller ditt lavere Selv.

Det udødelige

Den udødelige delen av oss kalles sjelen. Dette ordet vekker assosiasjoner til kirkelige institusjoner som nærmest har tatt patent på ordet, men i min bok er sjelen et verdslig begrep. Det er en utvikling av vår vår ego-personlighet, det er den beste utgaven av vårt eget potensiale, den vi kan bli hvis vi etterstreber en slik utvikling. Vi er alle født med en sjel, og alt som eksisterer i tid og rom har en sjel. En stein, en ku, en planet, et byggverk, et menneske, alle har en sjel og en bevissthet. Hver på sin måte. Vi deler den samme substansen, essensen, det fysikerne kaller partikler. Det er imidlertid sterke indisier at det vi ser på som en fysisk partikkel, er et eget krystallisert univers, skapt av lys og lyd. Lys og lyd er de egentlige kildene til vårt fysisk univers. Lys er bevissthet og lyd er skapelse. 

Sjelen er altså den ikke-materielle delen av oss. Sjelens bolig er kroppen og de henger sammen gjennom hele livsløpet. Før og etter inkarnasjonen skiller de lag. Sjelen er en kvalitet uten kvantitet, den er en substans uten en tilsynekomst. Den kan ikke ses, måles eller berøres på en fysisk måte. Dette har sjelen til felles med chakraene, eller det seid-systemet kaller energi-sentre. Disse energisentrene er et mottakssenter og en megafon for de eteriske strømmingene som flyter gjennom alt og alle i hele universet. De er koblingene mellom den kollektive bevisstheten og vår egen bevissthet, de deler ut informasjon og tar inn informasjon i ett kjør, de lukker seg og åpner opp avhengig av din aksjon og reaksjon på det din bevissthet erfarer. Hver av dem har en type bevissthet eller sjel, for sjelen er i alt som er, men den er knyttet til din konstitusjon, din kropp og din ånd. 

Sjelen er med andre ord et bindeledd mellom personligheten og ånden. Sjelen din er deg, på et mer edelt, esoterisk plan. Så skjult er den at du kanskje ikke selv vedkjenner deg den. Sjelen kalles ofte Selvet, ditt høyere Selv, bevissthet eller Solen i ditt indre. Sjelen er sky, fordi den er ofte sårbar og ubeskyttet, rå og uferdig som den er hos de aller fleste av oss. Sjelen hvisker til deg, den skriker ikke slik som personligheten gjør i form av begjær og behov for alt det jordiske og fysiske.

En sterk sjel er en utviklet sjel, den får sitt eget lys og og den kan skinne gjennom personligheten. Sjelen blir ikke utviklet av antall levde år, selv om det ofte hjelper med livserfaring og den ydmykheten som medfølger av det. Sjelen krever dedikert arbeid fra sin inkarnerte medskaper, som er deg selv. Dette kan høres en smule schizofrent ut, men for alle som er på Veien (kalt Tao i Østen) mot sin egen sjel gir dette perfekt mening.

Det er viktig for forståelsen å godta premisset om at sjelen er udødelig. Sjelen er krystalliseringen av alle levde liv og personligheter før deg. Personligheten din vil dø sammen med kroppen din når den tid kommer, men sjelen vil leve videre inntil den har nådd sitt høyeste potensiale. Nå har du overtatt stafettpinnen og ansvaret for denne immatrielle delen av deg selv.

Dette kan være et vanskelig konsept å ta innover seg, særlig hvis man er ukjent med begrepet sjelevandring. Eller fornekter den, slik mange religioner gjør. Jeg er ikke imot religioner, de kan ha mye fin visdom og sjelelig affirmasjon i seg, men jeg er imot at noen mektige institusjoner skal tre dogmer og forordninger nedover halsen på gudfryktige mennesker. 

Mange vil si at alt dette er bare tøys og tull. Vi er kun materie, der milliarder av celler holder oss i live og kroppens kjemiske substanser sørger for tankeliv, reaksjoner og følelser. That´s it. Universet er forresten tomt og det er et vakuum, hvor ingenting annet enn det vektløse, slik som fotonene, kan vandre av seg selv. Men hvis så var, hva kommer det da av at mange i løpet av livet opplever en skurring, at det fysiske, personlige livet ikke er nok? Hvorfor tenker så mange mennesker at vi er mer enn blomstene på marken som bare er glade over å være til, slippe sine frø fri og så forgå? Eller hvorfor kan vi betrakte oss selv utenfra? Eller hvorfor blir enkelte barn født med et talent så stort at de er på høyde med Mestere fra barnsben av? Mange påstår at det blir født flere av disse barna nå om dagen, som åpenbarer sine oppsiktsvekkende egenskaper og kvaliteter veldig tidlig i livet. Kan dette være fordi sjeler resirkulerer i grupper og i bestemte tidsperioder, og at universet nå slipper sjelegrupper med lang fartstid, som har mange inkarnasjoner bak seg? De er med andre ord født klokere eller mer talentfulle enn det mange av oss andre kan drømme om å bli gjennom et helt, langt liv.

Egobevissthet kan sette sperrer for hvor langt sjelen kan komme i inkarnsjonen/livsløpet. Likevel opplever de fleste en aspirasjon og en lengsel etter noe mer. Sånn midtveis i livet, kommer frustrasjonen: «var dette alt?» Det er da du begynner å bli mottakelig for å høre sjelens hvisken. «Kom», sier den med fløtepusstemme. «Jeg skal vise deg en helt ny verden, som er inne i deg selv, men da må du først åpne sinnet ditt og bli med på en magisk reise inn i din egen bevissthet, inn i din egen sjel”.

Sjelen er perlen

Tenk på sjelen som perlen i østersen. Først er den bare et irriterende sandkorn på avveie. Så begynner muslingen, som er metafor for din personlighet, å lage en perlesubstans som dekker sandkornet og kapsler det inn. Substansen er den samme som finnes på innsiden av skallet, det kalles treffende nok for perlemor, altså perlens mor. Det hadde antakelig holdt for muslingen å bare slenge på litt substans for å bli kvitt irritasjonsmomentet. Kanskje velger de fleste muslinger å gjøre akkurat det og derfor er perfekte perler en sjeldenhet. Men akkurat denne muslingen begynner å bearbeide formen ved å legge lag på lag med krystalliserte kalkmineraler som har samme sekskantede form som honningkuben. Den «pusser og polerer» perlen til den har en perfekt rund form. Da åpner den skallet og perlen blottlegges for verden. Nå kan den forskjønne hva det skulle være i kraft av seg selv. Alle elsker klodens form og preg.

Å finslipe en perle tar mer enn en inkarnasjon. Mange mennesker er fortsatt dyriske og rå i sitt uttrykk, personligheten er primitiv og ikke klar over at den kan gjøre sandkornet om til en verdifull perle. Vi er på ulike stadier i utviklingen. Og det er nettopp derfor man antar at vi arver en sjel og vi skal gi den fra oss i forhåpentligvis bedre stand enn vi tok imot den. Det er derfor man opplever tvillingsjeler og merkelige sammentreff med dobbeltgjengere i ulike tidsepoker. Det er derfor det finnes unge sjeler og gamle sjeler. Det er derfor vi opplever barn som kan skrive hele symfonier i fireårsalderen og tidlig viser at de har store, medfødte begavelser som foreldrene ikke aner hvor kommer fra. Slike talenter følger sjelen og ikke gener, arv og materie.

Skurringen som de fleste opplever midtveis i livet, kalles populært for midtlivskrisen. Da har de fleste gjort seg en del erfaringer i livet, på godt og vondt, og begynner å bli mer lydhør for sjelens hvisking. Det er ofte de dårlige opplevelsene som gjør at man blir lydhør. Tenk på livet som en læreprosess; alt du erfarer er ment å lære deg noe, slik at du kan nærme deg din egen sjel. Når sjelen får overtaket, når perlen er den som gir mening til muslingens liv, da forsvinner ofte problemene også. Det lønner seg derfor å jobbe med innsiden av seg selv.

Det er her astrologien kommer inn i bildet. Muntert nok, er det slik at midlivskrisen som inntreffer +/-42 år, er sammenfallende med at planetene Saturn og Uranus går i opposisjon til der de var da du ble født. En opposisjon i et astrologikart fungerer som et speil, man ser seg selv i et klarere lys. Disse to planetene vil hjelpe deg, ofte med å shake litt opp i tilværelsens slumring, slik at du våkner. De kan vise deg hvor skoen trykker, slik at man kan oppnå den grad av lykke og suksess som man ønsker i livet. Da snakker vi ikke primært om jordisk gods og gull, men om de indre verdier og nye innsikter.

Når du åpner sinnet ditt, tar en grundig titt i speilet og bestemmer deg for å begynne på Veien, da er du klar til å starte på prosessen med å finpusse på perlen inne i deg.